– Hytta er egentlig en gammel seterbygning – et sel. Min oldefar overtok selet i 1904, og det var da den første bygningen som ble tatt i bruk som hytte på Høvringen, har jeg fått høre. Så det er en hytte med mye historie i veggene.

Det sier Helene Hyllseth. Hun er arkitekt, og overtok i 2014 hytta etter onkelen sin. 

Da hun inspiserte den nye gamle hytta si, innså hun kjapt at det var nok av ting som måtte gjøres.

– Det var mye råte og skitt, og ikke akkurat mangel på mus i veggene heller, forteller hun.

Som arkitekt er Hyllseth over snittet interessert i bygningsvern og rehabilitering, og ønsket derfor å beholde så mye som mulig av den originale hytta.

– Jeg tok med meg en ekspert, og vi fant fort ut at hytta rett og slett måtte tas ned og bygges på nytt. 

Hyllseth brukte flere år på å rydde, rive og til slutt ta ned laftet, slik at laftekassen kunne restaureres og bli utgangspunkt for «ny-gammel» hytte. 

– Jeg tror nok mange ville sagt at hytta slik den stod ikke fortjente mer enn en fyrstikk, sier Hyllseth lattermildt.

I en hall i Heidal ble stokk for stokk restaurert ved at det råtne ble fjernet og nytt treverk felt inn. Laftekassen ble så satt opp igjen og bygget på med massivtre. Resultatet ble et «sjarmerende lappeteppe», som Hyllseth selv beskriver det som.

– Det var viktig å beholde det autentiske uttrykket, Så her er det nytt og gammelt om hverandre. Kvaliteten i det nye bør være like god som i det gamle. Laft og massivtre er «hel ved» begge deler, forteller hun

I forbindelse med ombyggingen fikk Hyllseth en god unnskyldning til å realisere en drøm hun lenge hadde hatt: etablere skifertak med kortreist skifer fra Otta.

– Jeg har lagt merke til alle de nydelige skifertakene i rustfarget skifer når jeg har kjørt gjennom Gudbrandsdalen.

Resultatet ble derfor Otta takskifer på hyttetaket. Et tak som gjennom århundret har vært både til beundring og besvær.

– Da hytta ble bygd hadde den jo et nydelig torvtak. Men det ble etter hvert veldig lekk. Jeg har hørt at det en gang var så mye som fem bøtter som sto rundt omkring på gulvet for å samle vann, sier Hyllseth.

På 70-tallet ble torvtaket byttet ut med et tak i papp og hytta ble samtidig røstet om, noe som ga hyttetaket en merkelig fasong. Hyllseth forteller at hun var innom tanken på å legge nytt torvtak, men slo det fra seg.

– Det ble vurdert, men totalvurderingen ble at et skifertak passet mye bedre. Torvtaket blir veldig tungt og tykt, for i tillegg til laget med torv, kommer jo et lag med isolasjon. Et skifertak blir mye smekrere og lettere, og er minst like vakkert, forteller hun.

Likevel ble hun litt skuffet helt i starten. En skuffelse som heldigvis raskt forsvant.

– Jeg hadde forventet mer rustfarge med en gang. Så forsto jeg at det kom etterhvert, etter som jernet i steinen oksiderer. Allerede nå har jeg sett en viss forandring, forteller hun engasjert.

Da hun likevel måtte bygge hytta på nytt igjen, ga hun svalgangen som vender mot veien ny form og et selvstendig uttrykk. Det bød på en ny utfordring: Helningsvinkel på svalgangen tillot ikke bruk av skifer, i tillegg hadde hun nærheten til grusveien å tenke på.  

– Det er ikke mye som kan ødelegge et skifertak, men når fresen kjører forbi og spruter snø iblandet grus inn på eiendommen, så var ikke det en sjanse jeg ønsket å ta, forteller hun.

Hun valgte derfor å dekke taket på svalgangen i plater av Cortenstål. Et materiale som – i likhet med skifertaket – ruster.

– Jeg er veldig fornøyd med hvordan hytta totalt sett har blitt. Kombinasjonen mellom Cortenstålet og Ottaskiferen på taket er vakker og helhetlig takket være rustfargene, avslutter hun.