Tekst og foto: Marianne Vigtel Hølland

I 2009 kjøpte vi en liten, eldre tømmerhytte på fjellet. Den hadde verken innlagt vann, vintervei eller plass til gjester.

Etter noen år med simple living på hytta ble vi «innhentet» av sivilisasjonen og fikk både vintervei og tilbud om vann. Da ble det naturlig å bygge den ut.

Prosjektet ble planlagt, bygget og innredet basert på slow design prinsipper. Det kom ikke på tale å rive den lille sjelfulle tømmerhytta selv om det nok hadde forenklet byggeprosessen. Vi var tvert imot opptatt av å ta vare på den gamle koselige hytta vår, og ville at tilbygget skulle representere et visuelt brudd, med et stramt og mer moderne uttrykk, uten å ta fra den gamle hytta sin naturlige “autoritet”.

Det var en form for balansekunst, og en av strategiene vi benyttet for å binde de to hyttekroppene sammen visuelt var å gjenbruke gamle materialer. For eksempel ble nesten alle møblene bygget på stedet med materialer fra en over 100 år gammel låve.

Utvendig kledde vi hytta i malmfuru behandlet med jernvitrol som snart ga hytta et grånet og værbitt utseende. Vi bygget en stor skyvedør foran det ene panoramavinduet i “eldgammelt” panel fra et nærliggende seterfjøs som allikevel skulle rives.  Dette var elementer som bidro til å gi hytta den følelsen av tilhørighet som vi ønsket.

Allikevel opplevde vi at den “svevde” litt i terrenget, som om den trengte ytterligere forankring. Hytta ligger i skrånende terreng og fikk litt høy grunnmur i front.

Vi testet ut ulike type forblendingsstein i et forsøk på å gi hytta tyngden den trengte, men syntes ingen av de passet inn. 

Da vi kom over en salgsannonse med gamle takheller av skifer falt brikkene på plass – en mørk, nesten sort skifer med et vakker skimmer og som, utsatt for vær og vind, får en rustrød valør.

Det er lange tradisjoner for bruk av skifer. Skifertak har blitt lagt siden 1400-tallet, og kjører du E6 gjennom Gudbrandsdalen kan du ikke unngå å se alle de vakre historiske gårdene med den karakteristiske skiferen på taket.

Hvilken glede å hente inspirasjon fra denne stolte tradisjonen! Vi dro til Lillehammer, fylte opp hengeren, og kjøpte mørtel og mureverktøy i samme slengen.  

Den høsten brette vi opp ermene og gjennom mange lange helger ble hele grunnmuren dekket med den vakreste skifer full av levd liv, lav, mose og det herlige varme uttrykket skiferen er så kjent for. Det ble for oss prikken over i`en.

De tykkeste takhellene ble brukt som tråkkheller rundt hytta og på trappen til inngangen. Med dette falt påbygget “til ro” i terrenget og vi synes de to ulike byggene står så fint til hverandre. 

Det føles godt å vite at vi kunne bidra til å ta vare på gode materialer som kanskje ellers ville gått til spille. Samtidig gjorde vi gode miljøvalg ved å begrense forbruket og vårt miljøfotavtrykk uten å gå på kompromiss med sluttresultatet. Vi fikk vår stramme nye hytte, men med flotte rustikke detaljer som virkelig står frem. 

Noen ganger (ganske ofte i mine øyne) er det de gamle gjenbrukte materialene som tilfører det lille ekstra estetiske løftet. Det er ikke vanskelig, det tar bare litt lenger tid.