– Jeg satt inne og så ut i en snøkledd hage. Plutselig kom en liten kreativ spire jeg ikke hadde kjent på lenge.

Hun var utbrent, og det hun vanligvis hentet energi fra, var borte. Alt var tomt, både hagen og hodet. Men så kom tanken om å forvandle hagen, sakte men sikkert frem.

– Jeg ble så glad av å kjenne noe av kreativiteten, som er en så stor del av meg, komme tilbake. Tegnebrettet ble tatt frem, og jeg kjente med en gang at det var akkurat dette prosjektet jeg trengte nå.

Mannen Lars forstod fort hvor viktig dette kom til å bli, og de satte i gang så fort snøen gikk.

– Jeg drømte om et sted som kunne gi meg ro og påfyll, ikke noe som krevde mer av meg enn å være.

To sirkler som la grunnlaget for hele hagen ble visualisert med tau på plenen og rundt huskestativet. Gresset ble gravd bort, duk lagt og området fylt opp med et tykt lag singel.

Valget falt på en fin, lys singel – små stein som ikke bare fungerer som underlag, men som også kan formes som spennende mønster. En grushage inspirert av japansk hagedesign som Lene liker så godt.

– I japanske hager er singelen havet, og den grønne øya er land.

I slike hager er det vanlig å rake mønstre i grusen, sirkler og bølger som skal forestille bevegelser i vannet.

– Når jeg raker, lager jeg illusjoner av bølger som slår inn mot øya eller steinene. Det å rake i singelen gir meg en unik ro og tilstedeværelse.

Hun er også fascinert av hvordan uttrykket hele tiden kan endres.

– Det blir min form for land art. Det er flyktig. Du former det, og kan gjøre det på nytt, igjen og igjen.

Midt i singelen vokste det frem en grønn øy, bygget opp med jord og sedum, og med et vannelement som gir en rolig, fin lyd.

– Det var viktig å holde det enkelt, få men viktige elementer.

Det som fantes fra før, fikk bli med videre i øya – en gammel kulethuja og en japansk blodlønn.

Skiferheller ble lagt direkte oppå singelen som en organisk sti gjennom grushagen.

– Vi la dem bare der vi ønsket å gå. Det er ikke noe komplisert underarbeid, de ligger rett oppå.

Stien leder forbi øya og en japansk lykt, og videre til neste sirkel. En deilig sitteplass nederst i hagen som binder de ulike sonene sammen.

På bare fire uker var området forvandlet, med god hjelp fra hele familien.

Underveis kom ideene litt etter litt. Et gammelt asiatisk steintrau og en gammel steinmølle, et Finn-kupp, ble plutselig til et eget bed midt på plenen.

– Det er ofte de små tingene som setter i gang resten.

Hagen fikk flere funksjoner, blant annet en utedusj de lenge hadde ønsket seg.

Inspirasjonen er hentet fra japanske zen-hager, men Lene har ikke vært opptatt av regler.

– Jeg føler meg ikke låst til noen fasit. Det jeg kjenner passer inn her, får være med.

En rund portal – en Moongate – ble det tredje sirkelformede elementet i hagen.

– Den har gjort utrolig mye med uttrykket.

Det er noe spesielt med å gå gjennom en portal, en overgang fra et sted til et annet. Portalen er tegnet av henne selv og bygget av enkle materialer.

– Det meste er egentlig ganske enkelt, hvis du bare tør å prøve.

Skifer og singel går igjen i hele hagen, både som dekke, stier og rundt bed og krukker.

– Jeg liker det rolige uttrykket, og at det er lett å holde vedlike.

Mye av materialene er gjenbruk.

– Jeg har funnet unike ting på Finn, hentet stein fra slektsgården til Lars og brukt vintageskatter jeg hadde fra før.

På baksiden av huset lå det lenge et område de helst ville gå forbi.

– Det var bare ugress, litt medaljens bakside.

Her startet etter hvert et nytt prosjekt, en rolig, organisk bakhage der materialene og inspirasjonen får spille hovedrollen.

Store skiferheller i lys Oppdalskifer ble lagt som en organisk sti. Noen av hellene er ekstra store og gir stien et skulpturelt uttrykk.

– Skiferhellene passet perfekt til stien jeg hadde sett for meg.

Mellom hellene ble det lagt mose, håndplassert bit for bit.

– Når jeg jobber med slike detaljer, er jeg virkelig i flytsonen.

Mosen kom også til på en litt uventet måte.

– Jeg syklet forbi en rundkjøring der de kastet masse mose. Jeg spurte om jeg kunne få den.

Senere dro hun og Lars tilbake med henger.

– Vi sto midt i rundkjøringen og plukket mose. Litt av et syn, ler hun.

Resultatet er en myk overgang av skifer, singel og mose – en sti som oppleves både naturlig og gjennomarbeidet.

– Det er blitt vår perfekte, uperfekte sti.

I dag er hagen blitt det hun håpet på, et sted for ro, kreativitet og et sted hele familien trives.

Forvandlingen av hagen har også ført henne videre på nye stier. Først begynte hun å dele av både hage- og gjenbruksgleden på Instagram under @leneaanesrud, noe som har gitt god respons og flere artikler i magasiner.

– Tenk at det kunne komme noe så godt ut av en så tung tid.

– Dette prosjektet har gitt meg så mye at jeg fikk lyst til å ta hagegleden et steg videre. Jeg vil gjerne inspirerer flere med å skape den samme magiske følelsen vi har når vi går ut i hagen vår.

For Lene startet det som et behov for å finne tilbake til seg selv og kreativiteten. Hagen ble akkurat det hun trengte – og mer. Den har fått sin egen historie og blitt en del av hennes.