– Jeg husker vi pleide å snike oss av gårde til skiferbruddet ved byen jeg vokste opp. Det var gøy å leke der, sykle og slikt. Det var ikke alltid så populært hos mor og far, men det som var forbudt var jo mest gøy, mimrer Bertil Andersson.

Er du født og oppvokst i Lien, en drøy mil nord for Offerdal i Jämtland, er det naturlig at skifer blir en del av livet ditt. Det ble det iallfall for Bertil. Så da det til slutt ble tid for å skaffe seg sommerjobb, var arbeidsgiveren som skrevet i stein.

– Broren min og noen flere gubber fikk seg jobb i skiferbruddet, og det var via dem jeg fikk min første sommerjobb. Så ble det ene til det andre, og plutselig hadde jeg fast jobb her, forteller han.

Og det ene ble virkelig til det andre. Arbeidsplassen har kanskje ikke forandret seg, men han har likevel fått jobbe med litt av hvert i løpet av sine 23 år i bruddet.

– Jeg startet med å kløyve stein. All kløvningen foregår jo for hånd, så det er en relativt krevende jobb. Nå kjører jeg hjullaster, forteller han.

Å kjøre hjullaster er vesentlig lettere enn å bruke rå håndkraft med hammer og meisel.

– Nå for tiden går det mest i lasting, lossing og sortering, samt litt rydding innimellom. Jeg har blitt en slags altmuligmann, forklarer han.

Etter å ha tilbragt et kvart liv i bruddet, har Bertil likevel erfaring i overflod. Det kommer ofte godt med.

– Jeg har jo fått et visst øye for å se hva en steinblokk kan bli til. Spesielt som steinkløver var det viktig å kjenne steinene, for hver stein er ulik den andre. Akkurat det gjør jobben spennende, forklarer han.

Det er selvsagt også fint å kunne jobbe med å produsere et materiale som både er viktig for hjembyen, og ikke minst veldig pent å se på.

– Jeg syns skiferen fra Offerdal ser veldig bra ut, den glimrer liksom så fint. Det er også et svært solid materiale som kan brukes til nesten alt. I mine øyne er Offerdalskiferen klart finest, skryter han, og legger lattermildt til:

– Men det skal sies at jeg ikke har så veldig mye erfaring med noen annen type skifer da.