Da arkitekt Julia Eriksson startet arbeidet med sin egen hage, var utgangspunktet en naturtomt.

– Tomten var egentlig en skog da vi kjøpte den.

Målet var ikke å rydde bort det opprinnelige uttrykket, men å bygge videre på det.

– Det var viktig for meg at det fortsatt skulle føles som skog, selv om det er en bearbeidet hage.

I stedet for å skape klare grenser mellom natur og hage, lar hun dem gli over i hverandre.

Oppdalskifer er brukt som gjennomgående materiale i hagen, på stier, oppholdsflater og som tråkkheller.

– Den lyse, litt varme tonen passet veldig godt sammen med det som allerede fantes her, forklarer hun.

Skiferen gir en rolig overgang mellom de bearbeidede flatene og terrenget rundt, og fungerer som et bindeledd i hele hagen.

Samtidig er det et materiale som tåler å brukes og flyttes på.

– Det er noe spesielt med naturmaterialer. De holder over tid og kan brukes på nytt.

Et avgjørende grep i prosjektet var hvordan skiferen ble lagt.

– For å få den naturlige følelsen måtte det ikke bli for perfekt.

Steinene er lagt med varierende fugebredder – fra helt smale fuger til større åpninger der planter og mose kan vokse frem.

Noen steder er skiferen lagt som tråkkheller, med god avstand mellom hver stein. Andre steder er formen bevisst gjort mer ujevn.

– Noen av hellene var for rette, så da ba jeg dem knekke av hjørner.

Resultatet er en flate som ikke oppleves lagt, men som en naturlig del av stedet.

Et viktig prinsipp i hagen har vært å bruke det som finnes – og det som blir til overs.

– Det blir alltid noe restmaterialer.

I stedet for å kaste, er overskuddet brukt videre i prosjektet. Skifer og stein har blitt til enkle benker, bord og små oppholdsplasser.

– Det har vært fint å kunne bruke alt.

Også eksisterende elementer på tomten er tatt i bruk. En naturlig vannåre ble til en liten bro, laget av store skiferheller.

– Det var ikke planlagt. Det oppstod underveis.

Hagen er ikke bygget som en fast struktur, men som noe som kan utvikles.

– Det skal gå an å gjøre om.

Skiferen er lagt i stenmjøl i stedet for å støpes fast. Det gjør det mulig å ta opp steinene og bruke dem på nytt senere.

– Da kan du flytte på det og tilpasse etter behov.

Dette gir en fleksibilitet som mange hager mangler, og gjør at hagen kan endre seg over tid uten at alt må rives opp.

For Julia er det viktigste ikke hvordan hagen ser ut akkurat nå, men hvordan den fungerer over tid.

– Det beste med den er at den fortsatt lever.

Elementer flyttes, nye løsninger oppstår, og hagen utvikler seg i takt med behovene.

– Jeg finner stadig nye måter å bruke den på.

Det gir en annen type hageopplevelse – mindre ferdig, men mer personlig.

Hagen er ikke stram eller ferdig definert. Den får være litt uforutsigbar.

– Den får være litt tilfeldig. Litt uperfekt. Og nettopp det er kvaliteten.