Foto: Lars Petter Pettersen

Vi har presset jorda til bristepunktet og det er vårt ansvar å gjøre noe med det. Men det haster. De gode valgene burde vært tatt i går.

Som Greta Thunberg sa til FN: “Jeg vil at du skal reagere som i en krise. Jeg vil at du skal reagere som om huset ditt brenner.”

Men vi har ikke alltid vært forbrukermennesker. For 11 000 år siden var vi steinaldermennesker. Og tro det eller ei, da var vi også innovative. Og kreative. Hvorfor? Fordi vi måtte kjempe en kamp hver dag for å overleve.

For 11 000 år siden måtte vi jakte, sanke og høste. Hver eneste dag. 365 dager i året. Det var helt nødvendig for at du og familien din skulle overleve. Og da var vi nødt til å spille på lag med naturen.

Kniver, økser og pilspisser. Tilgang til materialer som kunne formes til redskaper med ekstrem styrke og holdbarhet var livsviktig. Hvis familien ikke kunne skaffe mat, ville de dø. Flint finnes ikke naturlig i Norge. Så hva skulle vi bruke da?

Steinaldermennesket måtte finne en løsning som allerede var tilgjengelig i naturen rundt oss. Og den som leter, skal finne!

Løsningen var der allerede, det var kvartsittskifer i det norske fjellet – som allerede for 11 000 år siden var urgammelt. Og skiferen var ikke bare sterk og holdbar, i motsetning til flint kunne en knivsegg av skifer slipes opp på nytt hvis en skulle være uheldig.

Den er altså perfekt for gjenbruk.

De skandinaviske forekomstene av skifer kommer fra mektige sandsteinsleier, avsatt for 600-800 millioner år siden. Som gjennom dannelsen av fjellkjedene har blitt presset sammen i rytmiske sjikt. Lag på lag, over millioner av år har naturen arbeidet som en dyktig smed. Som med hamring og varme og tålmodighet har produsert tynne emner med ekstrem styrke.

De gamle er eldst sies det. Det stemmer også i geologiens verden. Vår skifer har hatt æren av å oppleve utallige istider. Først ute var Varangeristiden for ca 650-700 millioner år siden og deretter har det gått slag i slag. Alle disse istidene har gjennom millioner av år skallet av fjellets løsmaterialer.

Forvitret stein er fjernet. Rælet er borte – vi har skummet fløten.

Så helt siden steinaldermennesket gjorde denne livsviktige oppdagelsen har vi brukt skifer som materiale.

Vikingene hadde med seg brynesteiner av skifer til bytte da de fartet omkring i Europa. Det eldste skifergulvet vi kjenner til er fra 1000-tallet, på Munkholmen i Trondheim, Norge. Skifer er brukt som takstein på utbredt vis siden 1400-tallet og på mangt et gardsbruk, bl.a som båsskiller i fjøs fordi den tåler melkesyre.

Ettersom stein var tungt å frakte ble skifer helst brukt nær forekomstene. Først med industrialiseringen på slutten av 1800-tallet og bygging av jernbane ble det en sterk økning i produksjon og bruk av skifer over hele landet.

Siden den gang har skiferen vært elsket og hatet. Og merkelig nok, selv om huset vårt som Greta Thunberg snakker om har gått fra å gløde til å brenne, har ikke den nordiske skiferen, med sitt rekordlave klimaavtrykk, nødvendigvis blitt veldig mer aktuell. Økonomi har trumfet valg av bærekraftige materialer med lave karbonfotavtrykk.

Med en byggsektor som står for 40% av verdens CO₂ utslipp så må vår generasjons forbrukermennesker bli kjent med at våre lokale skiferressurser kan yte viktige bidrag for vår fremtidige overlevelse – akkurat som de gjorde det for steinaldermennesket.

FNs bærekraftsmål – verdens felles arbeidsplan bl.a for å stoppe klimaendringene innen 2030, gjør at vi – i motsetning til for 11 000 år siden nå må bremse kraftig opp for å hindre at huset vårt brenner til grunnen.

Da må vi anerkjenne at når huset vårt skal restaureres, innredes eller vi skal bygge nytt, så må vi gjøre det så naturvennlig som mulig – bl.a ved hjelp av bærekraftige materialer.

Vi har framtidas gull i våre egne fjell! Skiferen har blitt smidd av jordas indre siden urtiden. Det var akkurat som den visste at dette vil vi få bruk for. Et materiale på lagring i fjellet som kan høstes, formes og få tilnærmet evig liv i og på bygninger, interiør, i gater, hage og på torg.

Sommer som vinter høster vi skifer fra fjellet og frakter den kun noen få svært kortreiste kilometer ned til våre steinhuggerier.

Der gjør steinhuggere fortsatt håndarbeidet – på samme måte som skiferen har blitt delt i hundrevis av år: For hånd med enkle redskaper. Lagvis slik naturen har smidd den. Det finnes ingen annen måte å gjøre det på.

Og joda, det finnes utallige fantastiske bygninger, uteplasser og hjem med skandinavisk skifer. Men vi trenger flere. Hvorfor?

Ikke bare er det et naturbasert materiale som fortsatt bearbeides for hånd med de miljøfortrinn det medfører, men som steinaldermennesket fant ut for 11 000 år siden – så er skiferen ikke bare vakker, den er også ekstrem sterk og holdbar.

Skiferen tåler frost, snø, varme, ferskvann, saltvann, syre, klimaendringer og ekstreme belastninger nesten uten vedlikehold – og i uoverskuelig framtid.

Skifer er et evig naturmateriale som vil beskytte overflater og bygninger uten å ødelegges. Derfor kan du legge skifer over og under vann, på t-banestasjoner og i kontorbygninger. I entreen hjemme eller på peisen på hytta.

Og som en bonus kan alt som er stablet, skrudd eller murt fast gjenbrukes på nytt og på nytt – og på nytt igjen.

Derfor bør vi gjøre som da vi levde i steinalderen. Nemlig tenke på skiferen som en mulighet, ikke bare som en stein. Det er en mulighet til å tenke nytt og bærekraftig – for å bidra til vår egen og kommende generasjoners overlevelse. En naturressurs i form av et råmateriale som ikke forutsetter forurensende produksjon, kun bearbeiding. Og som vil være vakker og varig i flere hundre, ja kanskje tusenvis av år.