Jump to main content Jump to navigation Jump to footer

Fra urtid til fremtid

Når du ser deg i speilet, hva ser du da? Ser du også et forbrukermenneske? Vår generasjonen har kjøpt, kastet - og kjøpt igjen. Alltid på jakt etter det siste. Det nyeste. Det mest trendy.

Foto: Lars Petter Pettersen

Vi har presset jorda til bristepunktet og det er vårt ansvar å gjøre noe med det. Men det haster. De gode valgene burde vært tatt i går.

Som Greta Thunberg sa til FN: “Jeg vil at du skal reagere som i en krise. Jeg vil at du skal reagere som om huset ditt brenner.”

Illustrasjonsbile

Men vi har ikke alltid vært forbrukermennesker. For 11 000 år siden var vi steinaldermennesker. Og tro det eller ei, da var vi også innovative. Og kreative. Hvorfor? Fordi vi måtte kjempe en kamp hver dag for å overleve.

For 11 000 år siden måtte vi jakte, sanke og høste. Hver eneste dag. 365 dager i året. Det var helt nødvendig for at du og familien din skulle overleve. Og da var vi nødt til å spille på lag med naturen.

Et nærbilde av en brun skifer fra Otta med små steinbiter liggende oppå.

Kniver, økser og pilspisser. Tilgang til materialer som kunne formes til redskaper med ekstrem styrke og holdbarhet var livsviktig. Hvis familien ikke kunne skaffe mat, ville de dø. Flint finnes ikke naturlig i Norge. Så hva skulle vi bruke da?

Steinaldermennesket måtte finne en løsning som allerede var tilgjengelig i naturen rundt oss. Og den som leter, skal finne!

Små biter av brun skifer fra Otta som ligger i en haug.

Løsningen var der allerede, det var kvartsittskifer i det norske fjellet – som allerede for 11 000 år siden var urgammelt. Og skiferen var ikke bare sterk og holdbar, i motsetning til flint kunne en knivsegg av skifer slipes opp på nytt hvis en skulle være uheldig.

Den er altså perfekt for gjenbruk.

Et bilde av fjellene på toppen av skiferbruddet til Minera Skifer i Oppdal

De skandinaviske forekomstene av skifer kommer fra mektige sandsteinsleier, avsatt for 600-800 millioner år siden. Som gjennom dannelsen av fjellkjedene har blitt presset sammen i rytmiske sjikt. Lag på lag, over millioner av år har naturen arbeidet som en dyktig smed. Som med hamring og varme og tålmodighet har produsert tynne emner med ekstrem styrke.

Tynne svarte skiferplater av Ottaskifer som står stablet på høykant.

De gamle er eldst sies det. Det stemmer også i geologiens verden. Vår skifer har hatt æren av å oppleve utallige istider. Først ute var Varangeristiden for ca 650-700 millioner år siden og deretter har det gått slag i slag. Alle disse istidene har gjennom millioner av år skallet av fjellets løsmaterialer.

Forvitret stein er fjernet. Rælet er borte – vi har skummet fløten.

Et oversiktsbilde fra steinbruddet hos Minera Skifer med store stabler av skiferblokker.

Så helt siden steinaldermennesket gjorde denne livsviktige oppdagelsen har vi brukt skifer som materiale.

Vikingene hadde med seg brynesteiner av skifer til bytte da de fartet omkring i Europa. Det eldste skifergulvet vi kjenner til er fra 1000-tallet, på Munkholmen i Trondheim, Norge. Skifer er brukt som takstein på utbredt vis siden 1400-tallet og på mangt et gardsbruk, bl.a som båsskiller i fjøs fordi den tåler melkesyre.

Skifertaket på Elveseter Kunst og kulturhotell sett ovenfra. Taket er av brun og rustfarget takskifer fra Otta.
På Elveseter Kunst og Kulturhotell har Otta takskifer beskyttet mot vær og vind siden 1899, og vil fortsette med et i generasjoner fremover.

Ettersom stein var tungt å frakte ble skifer helst brukt nær forekomstene. Først med industrialiseringen på slutten av 1800-tallet og bygging av jernbane ble det en sterk økning i produksjon og bruk av skifer over hele landet.

Et bilde fra 1930 tallet av en skiferarbeider som frakter skifer med hest og slede over snødekt fjell.

Siden den gang har skiferen vært elsket og hatet. Og merkelig nok, selv om huset vårt som Greta Thunberg snakker om har gått fra å gløde til å brenne, har ikke den nordiske skiferen, med sitt rekordlave klimaavtrykk, nødvendigvis blitt veldig mer aktuell. Økonomi har trumfet valg av bærekraftige materialer med lave karbonfotavtrykk.

Med en byggsektor som står for 40% av verdens CO2 utslipp så må vår generasjons forbrukermennesker bli kjent med at våre lokale skiferressurser kan yte viktige bidrag for vår fremtidige overlevelse – akkurat som de gjorde det for steinaldermennesket.

En liten bu som står i skiferbruddet til Minera Skifer på fjellet i Oppdal.

FNs bærekraftsmål – verdens felles arbeidsplan bl.a for å stoppe klimaendringene innen 2030, gjør at vi – i motsetning til for 11 000 år siden nå må bremse kraftig opp for å hindre at huset vårt brenner til grunnen.

Da må vi anerkjenne at når huset vårt skal restaureres, innredes eller vi skal bygge nytt, så må vi gjøre det så naturvennlig som mulig – bl.a ved hjelp av bærekraftige materialer.

Arbeidsbordet til en steinhugger i Offerdal. På bordet ligger en stor skiferblokk med hammer og meisler.

Vi har framtidas gull i våre egne fjell! Skiferen har blitt smidd av jordas indre siden urtiden. Det var akkurat som den visste at dette vil vi få bruk for. Et materiale på lagring i fjellet som kan høstes, formes og få tilnærmet evig liv i og på bygninger, interiør, i gater, hage og på torg.

En hjullaster lastet med skiferblokkr som kjører ned en svingete vei fra steinbruddet i Oppdal.

Sommer som vinter høster vi skifer fra fjellet og frakter den kun noen få svært kortreiste kilomenter ned til våre steinhuggerier.

Der gjør steinhuggere fortsatt håndarbeidet – på samme måte som skiferen har blitt delt i hundrevis av år: For hånd med enkle redskaper. Lagvis slik naturen har smidd den. Det finnes ingen annen måte å gjøre det på.

En skiferhugger som spalter en skiferblokk for hånd med hammer og meisel.

Og joda, det finnes utallige fantastiske bygninger, uteplasser og hjem med skandinavisk skifer. Men vi trenger flere. Hvorfor?

Ikke bare er det et naturbasert materiale som fortsatt bearbeides for hånd med de miljøfortrinn det medfører, men som steinaldermennesket fant ut for 11 000 år siden – så er skiferen ikke bare vakker, den er også ekstrem sterk og holdbar.

Skiferen tåler frost, snø, varme, ferskvann, saltvann, syre, klimaendringer og ekstreme belastninger nesten uten vedlikehold – og i uoverskuelig framtid.

En meisel som står inne i et spaltelag i en skiferblokk av Offerdalskifer.

Skifer er et evig naturmateriale som vil beskytte overflater og bygninger uten å ødelegges. Derfor kan du legge skifer over og under vann, på t-banestasjoner og i kontorbygninger. I entreen hjemme eller på peisen på hytta.

Og som en bonus kan alt som er stablet, skrudd eller murt fast gjenbrukes på nytt og på nytt – og på nytt igjen.

Derfor bør vi gjøre som da vi levde i steinalderen. Nemlig tenke på skiferen som en mulighet, ikke bare som en stein. Det er en mulighet til å tenke nytt og bærekraftig – for å bidra til vår egen og kommende generasjoners overlevelse. En naturressurs i form av et råmateriale som ikke forutsetter forurensende produksjon, kun bearbeiding. Og som vil være vakker og varig i flere hundre, ja kanskje tusenvis av år.

Prosessen med å dele og forme skiferen er så detaljert og fintfølende at den fortsatt er umulig å fullt ut erstatte med roboter og teknologi. Og det er i stor grad fortsatt de samme verktøyene og teknikkene som er i bruk i dag som for hundrevis av år siden.

Vi beklager, men du bruker en versjon av Internet Explorer som ikke støttes av dette nettstedet. Nettleseren oppdateres ikke lenger av Microsoft og kan derfor utgjøre en sikkerhetsrisiko. Vi anbefaler at du bruker en annen nettleser. Velkommen tilbake!